Humanistene

[gunnar]

Jeg deler Rolf Aunes syn: det er forskjell på etikk og moral. (se Gules tråd). Kort og greit, så til side med ensidig etikk-stirring. For det er ett perspektiv som ikke er belyst. Kanskje fordi det er stort og vanskelig, og derfor blir alt annet enn kort og greit. Likevel bør det beskues i denne sammenhengen. Samtidig foreslår jeg navnet Humanistene. (sorry Rolf).

Det perspektivet jeg sikter til er det politiske rommet HEF befinner seg i, samfunnet, og hva HEF egentlig vil i forhold til dette. Kort sagt: Flerkultur eller homogen kultur? Siden jeg har en mening om akkurat det, later jeg herved som om det også er hele humanismens mening.

Nå har vi på den ene siden kristenfundamentalistene, som anser humanisme som en moderne betegnelse på kristen aktivitet (god handling fra kristen sjel), og på den andre siden finner vi liberalkristne, som vil forene den totalitære historisismen med livssynshumanismen. “LO-medlemmer vil ha et sted å døpe sine barn,” som Gerd-Liv Valla begrunnet fortsatt statsreligion med, uten å si at denne styres av sosialister som vil fjerne hele Herren og erstatte Hans bud med den gylne regel, punktum, i kristen kulturhistories navn. Og innimellom finner vi muslimer, buddhister og en hel mengde andre troende, med eller uten oppfatninger om humanisme.

Hva skal vi gjøre i forhold til dette rommet? Det er utgangspunktet mitt for i det hele tatt å kunne betrakte navneendring som noe aktuelt. Hva er vår posisjon?

Hans Christian Nes (HC) parantesbemerker et annet sted her at det ikke betyr noe hvem som kaller seg humanister: “Det er ikke noe problem for meg at liberalkristne kaller seg for humanister.” Dette må skyldes tanker om at det beste ville være om alle oppfatter humanismen som sin egen tenkning. At ordet humanisme skal lyde så lekkert at enhver vil kle seg i det - muslim-humanist, for eksempel. Og da kommer vi til den virkelighetsforståelsen som uttrykkes slik av Inge Eidsvåg:

"Ingen av de ledende renessansehumanister hadde noen forestilling om at det skulle være noen motsetning mellom kristendom og humanisme."

Og da er saken at de i så fall må ha hatt en bestemt forestilling, som ikke er kristen men både verdslig og islamsk. Bare når man har en virkelighetsforståelse som gjør samfunnet til en organisk enhet kan man ikke oppfatte sin egen tenkning som noe annet enn massens religion. Filosofi, vitenskap, rettssystem, individ, tro, historiefortelling og alt mulig er det samme i ett begrep – “nasjonen”. Kristendom er slik sett bare navnet på det samfunnet man befinner seg i, og da er det jo kristendom uansett hva man finner på.

Humanismen er en motsetning til nettopp denne typen virkelighetsforståelse. Forestillingen er anti-intellektuell, historieforvrengende og fornuftsfiendtlig.

Fra lederen i DagenMagazinet 30/5-09, som er på krigsstien mot sosialdemokraters grenseløshet: «Det heilage samfunnet er eit organisk samfunn i forpliktande omsorg.» Lyder flott, kanskje, men skribenten er faktisk så nistirrende på sin egen forestilling at han ikke ser at drømmestaten hans er årsaken til problemet hans (homoseksuelle ekteskap i Kirken). Det statssamfunnet han ønsker seg, hvor altså menneskene er celler i en stor kropp, og kroppen er forpliktet på å ta vare på seg selv - og derfor må tenke, føle og mene på vegne av alle sine celler - er den samme samfunnsforståelsen som ligger bak kravet om homofile vielser i Kirken. Giskes statssamfunn viser jo bare litt omsorg for sine homofile celler.

Men i stedet for å motarbeide denne forestillingen, for slik å ta tilbake eierskapet på kristendommen, setter han den samme forestillingen opp som løsning på problemet. Og får derfor bare mer av det samme, fra en "nasjon" som ikke tror på på den Jesus han selv dyrker.

Det organiske samfunnssynet er altså hva kristenliberalister og
-fundamentalister har felles. Og det er også forestillingen som "den kompakte majoritet”, Ibsens ord for Norges homogene kultur, tviholder på. I tradisjonell tro handler altså politisk valgkamp om å ta eierskapet på alle innbyggeres mening med sin eksistens. Som en enhetlig historie-masse. Og virkemiddelet er kristendom. Tidvis kalt humanisme.

I dette politiske rommet er det at HC presterer å si at det er likegyldig hvem som kaller seg humanist. Det vil si, han begrenser det jo selv til “liberalkristne”. Men hvis gudstro, som i kristen, er forenelig med humanisme, hvem er da vi til å si hvilken gudevilje dette er begrenset til? Syttifem tusen troløse etikkentusiaster kontra noen millioner nasjons-besjelere... Hvem har da råderetten over vårt livssyn – ateister og agnostikere, eller “kristen kultur”?

Hvis liberalkristne også er humanister må humanismen være Guds plan. Humanismen må være definisjonen på “Historiens mål”, som Hegel kalte det. For humanismen kan jo ikke være feil. Og liberalkristne kan vel ikke slutte å være humanister igjen, selv om de tror på gud? Altså sitter vi til halsen i forståelsen humanismen er Guds vilje med menneskeheten. Javel, er ikke det fint da - etikk til folket?

Og plutselig er det som var menneskeverk, i alles øyne bortsett fra "human-nazisten" Heideggers, Guds lov. Denne moralen fra oven; denne Fornuften som gjemmer seg i "naturens orden"; denne ideen som likesågodt kan finne den sterkestes rett å være alles naturlige autoritet, som den kan spa frem den gylne regel.

Og slik forstått (historisisme med politisk potensiale) kan ikke vi humanister stille oss på utsiden av partipolitikken, men må høylydt bejuble Trond Giskes korrigering av kristendomslæren i Kirken. Vi kan ikke ha andre meninger enn de som følger av det grenseløse sosialdemokrati. "Nå har vi humanisert kristendommen, så får vi ta oss av islam (deretter hinduismen...)." Vi kan ikke være uenige i den historiegjenfortellingen som tilpasses våre egne motiver. Vi kan da ikke være noe annet enn nasjonalstaten, dette human-Norge med røttene i “ursamfunnet” og kronbladene i paradis. For historien er jo vår.

Humanismen deler ikke denne virkelighetsforståelsen. Livssynshumanister tror ikke at historien er en lovmessig utvikling. Humanister ledes ikke av “forsynet”. Humanister er ikke symboler på "Historiens seier". Humanismen er ikke et sammenfall med historiens gang. Humanisme faller ikke sammen med norsk.

Så langt min tale på alle verdens humanisters vegne. Men jeg er jo ikke humanismen, så kanskje jeg har dannet meg feil bilde? Jeg er tross alt bare en industriarbeider med en kulturell svakhet for selvnytelse i utøvelsen av min skepsis... La meg spisse denne provokasjonen så godt jeg bare kan, og ta ansvaret helt selv, heller. Så får selvnyteren ta en knekk eller tre.

Jeg vil ha humanisme-begrepet ut av totalisters hender! Jeg vil tvinge nasjonalister til å finne seg et annet begrep på sin politiske ideologi enn humanisme. Så jeg foreslår at vi tar navnet Humanistene.

Drit i forbund og forening og hele Ringens Brorskap-terminologien. Vi er tross alt individualister; ikke kollektivister; når virkeligheten som sådan skal forstås og livet gjøres meningsfylt.

Så, for å låne hanskene til HC: Jeg har ingen problemer med at jøder holder seg til jødedommen, muslimer til islam og kristne til kristendommen i stedet for humanismen. Ja til et fargerikt fellesskap! Eller sekulær stat, som det også kalles. Og nei! til en homogen statskultur som bestemmer meningen med livet, “fra vugge til grav”, og så kaller dette for sekularisering. (Der kan det nå se ut som vi vinner frem, omsider...).

Men da må også humanisme være noe annet enn andre livssyn, såvel som politiske ideologier, hvis vi skal operere som livssynssamfunn. Humanismen kan ikke være omfavnelsen av dem alle, i håp om at dette skal gjøre dem mer etiske enn troende. Det er organisert intoleranse.

For øvrig kan selv kristne velge å bli humanister istedet.

Så jeg går inn for Humanistene. Men kan jeg vite at det vil hjelpe i arbeidet for individuelle rettigheter med ansvar for egne valg? Nei. Så jeg er fremdeles åpen for debatt. (og der slapp jeg å få noen knekk, gitt. Feiging.) Nei! Jeg kan ikke vite det. Men da har vi ihvert fall et godt utgangspunkt for å tydeliggjøre at også meningsansvaret påhviler individet, slik vi ser det. At det slik vi ser det eventuelt er jøden som gjør jødedommen verdig; ikke motsatt. Og at det slett ikke er kristendommen som gjør nordmannen verdig. Snarere tvert imot, slik jeg ser det. Ingen god handling blir verdig av at flertallet ville det slik. Jeg må selv mene det er rett, og ta konsekvensene av det.

Altså må det være humanisten som gjør humanismen verdig. Jo, jeg står for Humanistene.

Gunnar Olufsen, humanist.